DEN RARE NATTEN. Hjemmet reportasje fra 26 11 1974 v/Arild Mikkelsen. Når fiender plutselig møtes - hva da? Enten skyter de hverandre. Eller de lar være. Dette siste var det som skjedde en aprildag i 1940. HJEMMET var der da den eneste gjenlevende var her og fortalte den forunderlige historien. Det lille jagerbombeflyet L2940 tar av fra hangarskipet 'HMS Ark Royal' som ligger i Norskehavet, like utenfor Åndalsnes. Sekunder etter går enda 'en Blackburn Skua på vingene. Så 'en til. Major Partridge gir signal - inn over Norge! Klokken er halv to om ettermiddagen 27. april 1940. Tyskerne og engelskmennene slåss om Norge. De tre Skua maskinene skal slåss med digre, tyske Heinkel-maskiner. Det er David mot Goliat. David skal hindre Goliat i å komme til Åndalsnes for å bombe. En håpløs oppgave. Det vet Major Partridge. Det vet de andre flygerne. Tyskerne kommer hver dag klokken 1400. De kommer etter lunsj. Presis på minuttet. Tysk punktlighet. Det er bare å ligge å vente på dem. Det er det de tre Skua-maskinene gjør. De gjemmer seg innunder Dovrefjell i påvente av tyskerne. Og de venter ikke lenge. 1403 kommer Heinkel-flyene. MYGG DREPER HAUK. Major Partridge velger seg en Heinkel og går til angrep. Bak ham sitter hans beste venn, navigatøren Robin Bostock, klar med maskingeværet. Han har ikke mer enn to runder ammunisjon til geværet. For en Heinkel ville det være som å bli stukket av en mygg .... Men det utrolige skjer. Myggstikkene sender det tyske bombeflyet i bakken. Major Partridge smiler til Bostock. Bostock jubler. Partridge setter nesen mot Norskehavet. Da skjer det. Motoren begynner å fuske. Jagerbomberen begynner å riste. Så stopper motoren. Slutt på bensinen, konstaterer Partridge. Han ser seg instinktivt om etter en nødlandingsplass. Skrått nedfor ham ligger Breidalsvannet ved Grotli. Det er islagt og stort nok i massevis. Et perfekt sted å nødlande. Major Partridge setter maskinen ned på isen uten dramatikk av noe slag. Så langt ligner denne historien en hvilken som helst annen historie fra krigens dager. Historier det finnes tusenvis av. Men denne historien er likevel helt enestående. Det skyldes noe som skjedde etterpå. Da historien egentlig skulle være slutt. Det som skjedde, har bare hendt 'en gang tidligere. Det var en julaften under Den første verdenskrig da tyske, franske og engelske soldater steg opp av skyttergravene og ga hverandre hendene og var venner. Nå skjedde det igjen. På en litt annen måte. ET UNDERLIG MØTE. Major Partridge forteller til Hjemmet: - Vi landet. Men hvor? På tysk-kontrollert område? Eller var det nordmenn som rådde grunnen? Hva hadde skjedd med Heinkel-maskinen? Hadde det tyske mannskapet overlevd? I tilfelle hvor var de nå? Vi var usikre, kanskje litt redde også, for vi hadde jo ikke våpen. Vi hadde ikke så mye som en kniv å klare oss med, sier Major Partridge som i sommer var i Norge med det engelske filmselskapet Charterhall Productions som har satset en million kroner på hevingen av Skua-flyet og filmingen av det forunderlige som skjedde Major Partridge i den Norske fjellheimen for 34 år siden. Det var første gang major Partridge var i Norge etter krigen, og gjensynet med landet og de menneskene han møtte gikk sterkt innpå den gamle krigsflygeren. Så sterkt at han dro tilbake til England bare noen få dager etter at han var kommet ..... Vi gikk til den andre siden av av vannet, fortsetter major Partridge. - Der fant vi en liten hytte med litt mat i. Bare noe mel riktignok, men nok til at vi fikk laget en slags grøt. Vi hadde ikke før gjort oss ferdige med grøten, så hørte vi en plystrelyd. Og deretter noen som snakket! Venn eller fiende, for det igjennom oss. I neste øyeblikk gikk det i døren og inn kom de tyske flygerne vi nettopp hadde sendt i brennende til jorden. Det var nesten for utrolig til å være sant. Vi stirret på hverandre. Ingen sa noe - vi fortsatte bare å se på hverandre. DEN NATTEN VAR VI BARE MENNESKER. Tyskerne var naturligvis også i villrede, fortsetter major Partridge. De visste heller ikke om de hadde nødlandet på eget område eller fiendtlig jord. Jeg vet ikke hvor lenge vi ble stående sånn å se på hverandre, sier Partridge. Det føltes som en evighet, men det kan ikke ha vært mange sekundene. Jeg registrerte at tyskerne hadde våpen. Men de gjorde ikke tegn til å ville bruke dem. I steden kom en av dem stikkende med hånden. Jeg trykket den. Det falt helt naturlig i denne situasjonen vi befant oss i. Det var mørkt. Det var kaldt. Vi frøs. Vi følte oss alle sammen litt forkomne. Vi hadde alle vært gjennom store påkjenninger. I en slik situasjon handler man ikke som en soldat. Man handler som menneske, sier major Partridge og fortsetter: Den natten var krigen langt borte. Den natten var vi bare mennesker. Det ble ikke sagt så mye. Vi kunne ikke tysk, og de kunne ikke engelsk. Men vi følte likevel en underlig samhørighet som er umulig å beskrive. Vi delte det lille vi hadde av mat, og vi delte det lille vi hadde av sengetøy - sekker og fallskjermduk. Men den fortryllende natten tok slutt, og alvoret overtok. Tyskerne begynte å stille krav. De begynte å kontrollere engelskmennenes bevegelser. Dagen etter var det så vidt engelskmennene fikk lov til å gå bort til Grotli Hotell for å lete etter mat. Hotellet, som bare lå noen hundre meter borte, lå tomt, bombet å forlatt. De fant noen matrester, litt flesk, et par egg og noen sigaretter, og de bestemte seg for å tilbringe neste natt på hotellet. REDDET AV EDWARD V. Neste dag gikk vi bort til tyskerne og foreslo at vi skulle gå over fjellet til Stryn, fortsetter major Partridge. Tyskerne likte ikke tanken. De nektet. Det var ikke noe å gjøre med det. De hadde jo alle våpen, noe som unektelig er en fordel i en krigssituasjon, sier Partridge. Men så ombestemte de seg. Vi kunne få lov til å gå, hvis vi tok en tysker med oss - et krav vi motstrebende måtte bøye oss for. Vi hadde ikke gått lenge, sier Partridge, - før vi ble overasket av en norsk skipatrulje. De ropte stopp. Både Bostock og jeg stoppet, men tyskeren som gikk bakerst, stoppet ikke. Han grep til våpen. I neste øyeblikksmalt det, og jeg hørte noe som falt i snøen bak meg. Så smalt det igjen. Denne gangen var kula ute etter meg. Men skuddet gikk i snøen. Jeg kastet meg ned. Det samme gjorde Bostock. Jeg ropte at vi var engelske. Men vi hadde ingenting som kunne bevise det. Vi hadde ikke uniformer. Ingenting. Jeg lette febrilsk rundt i lommene, fortsetter Partridge, - det måtte da finnes et eller annet .... vi kunne hvert øyeblikk risikere å bli skutt som tyskere, for nordmennene var i krigshumør, de hadde mye å hevne etter at tyskerne hadde bombet hele dalen sønder og sammen. Til slutt fant jeg en liten mynt, fortsetter Partridge. En liten mynt med Edward V's hode på. Med denne mynten over hodet gikk jeg frem. Men nordmennene lot seg ikke overbevise før jeg viste dem et tøymerke med Manchester, England, på. Det var de samme nordmennene som senere hjalp major Partridge og navigatør Bostock å flykte. En av dem het Sevald Grotli. Partridge og Grotli møttes igjen under filmopptakene ved Breidalsvannet i sommer. Det ble et beveget møte. Sevald Grotli sa etter gjenforeningen at dette nok hadde vært det aller største øyeblikk i hans liv. Dagen etter døde han. UNDER EN LYKKELIG STJERNE. Major R. T. Partridge er en meget høyt dekorert mann som selv mener at han er født under en heldig stjerne. Han er den eneste gjenlevende offiser fra sin skvadron. De øvrige 15 mistet livet under luftkamper med die Luftwaffe over Kanalen og kontinentet i Den annen verdenskrig. Partridge og Bostock opererte stadig sammen. Tre ganger var de på tokt inn over Norge. Bare noen dager før Grotli-episoden hadde de to parhestene senket den tyske krysseren 'Köningssberg' i Bergen havn ved å stupbombe og få inn en fulltreffer som gikk rett ned i skorsteinen. Partridge og Bostock hadde knapt kommet seg fra Grotli og tilbake til England, så deltok de over Norge igjen. Denne gangen var det selveste 'Scharnhorst' som var målet. Det var 13. juni 1940. Vi ble skutt i brann over Trondheimsfjorden, forteller Partridge. Flyet ble truffet i bensintanken og en eksplosjonsartet brann oppsto. Jeg fikk kastet meg ut og havnet i vannet. Bostock så jeg aldri mer til. Han ble trolig drept da flyet eksploderte. Good old Bostock! sier major Partridge, som sterkt forbrent ble fisket opp av Trondheimsfjorden og sendt til sykehus - deretter til fem års fangeleir i Polen og Tyskland. Jeg er nå farmer og prøver å glemme, sier den 64 år gamle majoren. Men oppholdet i Norge har dessverre åpnet gamle sår. Sår som aldri vil gro.